Seterliv

Av Siv Randi Kolstad

Karen Moe Kolstad har i boka Trøndelag i nær fortid skrevet om en seterflyttingsdag på Namdalseid i 1918. Slik forteller hun om hvordan det var å komme fram på setra:

"Med det same kyrne såg seterhusa, rauta alle saman i kor, for no visste dei at det var berre å eta av det gode fjellgraset. Men først måtte vi få dei på bås og mjølka dei. Den dagen vi flytta til fjells, måtte kyrne gå over fjellet med mjølka i juret. Vi hadde med mjølkebytte, sil og spann til å ha mjølka i, for vi fekk ikkje varmt vatn før vi hadde fyrt opp på grua og henta vatn i nærmaste bekk. Først når vi fekk oss varmt vatn, kunne vi ta til å vaska koppar og kar. Men kyrne måtte mjølkast straks, så dei fekk sleppa ut og få seg mat. (...)

Inne i seterskjulet hadde vi kvinnfolka teke til med å gjera reint etter vinteren. Sidan vi hadde berre gruve, vart det fælt svart av sot. Taket, som var av bord med never og torv oppå, var heilt svart. Dei tjukke tømmerstokkane i veggen brukte vi å vaske og skure med heimekoka såpe og bartuer. Vi bakk saman tørt bar og skura vegger og senger, bord og benker. Og vi skura mjølkekjørel, koppar, traug, mjølkeringar, kjerna og mykje meir. Berre golvet slapp vi vaska, for det var av hardtrampa jord."

Når seterhusa var vaska og satt i stand etter vinteren, begynte det viktige arbeidet med melka på setra. Rømme, smør, ost og tjukkmelk var vanlige seterprodukter, og smøret var kanskje det som var aller mest verdifullt og viktig. I tillegg til budeia, var det setertauser på setra, og en eller flere gjeterunger.

Få oversikt over alle bildene på kvinnespor.