Startsiden Barndom Ungdom Voksen Alderdom Bilder Artikler Nyhetsarkiv Kunnskapsløftet Om Namdalseid Om Kvinnespor Kontakt
Du er her: Startsiden > barndom > Arbeid

BARNDOM, ARBEID (0-15 år)

Gjeting

Av Siv Randi Kolstad (Artikkelen er basert på hovedoppgaven Husmannsvesenet på Namdalseid 1850-1900).

En arbeidsoppgave som både gutter og jenter ble satt til, var gjeting. Folketellingen i 1891 viser at annenhver bonde i Inderøy fogderi hadde hyrt seg gjeter dette året.[2] Gjeting var et rent barneyrke, og man sluttet vanligvis som gjeter etter at man ble konfirmert. Mange av barna som var gjetere hos andre enn sine foreldre på 1800-tallet kom fra husmannskår.

Det var vanlig å begynne som gjeter i sjuårsalderen, og det fulgte stort ansvar med arbeidet. Gjeteren skulle passe på dyra hele dagen i den perioden de gikk ute. Han skulle verne dyra mot rovdyr, sørge for at de holdt seg borte fra andre gårder og åker og eng, han skulle passe på så beiteområdene ble utnyttet best mulig og se til at dyra kom hjem til melking i rett tid.

I Nord-Trøndelag var det vanlig med gjetere ennå i mellomkrigstida. Slik var det også på Namdalseid: Birger Brørs forteller at noen av de som vokste opp i 1920-åra måtte ut og gjete fra sjuårsalderen. Han var selv gjeter, men ikke på fjellet. De hadde dyra hjemme i skogsområder.[3] Gjeting kunne være tungt arbeid. Gjeterperioden var lang: fra tidlig på våren til sent på høsten, og arbeidsdagene kunne vare fra 4-5 om morgenen til 8-9 om kvelden, med pause mens dyra ble melket. Man måtte gjete hver dag, uansett vær, og noen hadde dårlige klær og måtte gå barbeint hele perioden. Gjetinga var likevel ikke like vanskelig for alle. Været, naturen, hvordan husbondsfolket var og hva slags klær de fikk av dem hadde mye å si. Hvor mye man var plaget med rovdyr varierte også.

På Namdalseid var det ikke trygt for bjørn, og i Fjellbygda var ulven en plage rundt århundreskiftet.[4] Karen Moe Kolstad forteller i boka Trøndelag i nær fortid denne historia om ei gjeterjente som møtte bjørn i fjellet:

Jenta var gjetar i Heggdalsli seter. Da dette hende var ho 14 år (i 1844). Ho var vel vant med bjørn frå før, men denne dagen kom ho frå heia med kyrne da han bamsefar kom brummande og ville ta ei fin to-års kvige. Jenta som heitte Nikoline kom seg mellom kviga og bjørnen, og der sto ho urørleg. Bjørnen la labbane på ein stor stein og stirde på jenta, som stirde igjen. Det var slik med bjørnen at han torde ikkje angripe noko som ikkje rørde på seg. Da det var gått to timar, vart bjørnen lei av å stå der, brumma rasande og for bort gjennom skogen. På vegen slo han labben i ei gran og tok eit stykke av treet. Den tid eg såg grana, rann det støtt eit tjukt lag "kov", som vi seier, ut av såret.[5]

Dette kan være ei vandrehistorie hvor ekstra dramatikk er lagt på, men den viser likevel hvor alene gjeteren var i farlige situasjoner, og hvor stort ansvar som var pålagt henne.

De fleste gjeterne hadde avtale for ett år av gangen, men fra gården Helbostad finner vi eksempel på at gjeting var innfeldt i husmannskontrakten som en del av pliktarbeidet. (se husmannskontrakter under Kilder)

På høsten, når dyra kom heim fra setra, måtte de gjetes så de ikke ødela kornet og gikk inn på naboens områder. I denne perioden var det ikke uvanlig at bondens barn gjette hjemme. Margit Silset forteller at hun arbeidet som gjeter hos besteforeldrene fra hun var seks-sju år, og hadde da alene ansvaret for både kyr og geiter. Det var hardt arbeid å holde dyra unna først kornåkeren senere kornstaurene.[6]

Hvordan barna selv opplevde gjetinga kan man ikke si så mye om ut over det som her er referert. Gjeting og annet arbeid for barna var en nødvendighet, enten det ble opplevd slik eller slik av barna selv. Da gjetinga forsvant, hadde det kanskje lite å gjøre med at holdningene var blitt mer negative blant bygdefolk.[7] Derimot var det eliten innenfor samfunnet, leger og skolefolk, som i 1870-åra rettet søkelyset mot mulige skadevirkninger av barnearbeid. Statistikeren Jakob Neumann Mohn fikk da i oppdrag av Indredepartementet å undersøke lønnet barnearbeid, blant annet gjeting, med tanke på et lovforslag om begrensninger. Han innhentet opplysninger om gjeting fra distriktslegene. Svarene varierte fra fordømmelse av gjeting til å forsvare den sterkt. Fra Nord-Trøndelag finnes det bare ett svar, fra distriktslege Dietrichson i Levanger. Han svarte i 1878, og sammen med distriktslege Høegh i Nordland, skilte han seg ut ved en svært negativ beskrivelse av gjetinga. Det var nettopp i Nordland og Nord-Trøndelag at gjetinga var mest utbredt på denne tida. Dietrichson mente at allmuen brydde seg for lite om skadevirkningene, og han hadde ikke greid å påvirke dem - til tross for iherdige anstrengelser. Han skrev at barna gjette hjemme fra åtteårsalderen og på setra fra de var elleve. Der måtte de ut klokka fem på morgenen, og etter en melkepause midt på dagen på setra, måtte de igjen ut og kom ikke tilbake før i 10-11-tida på kvelden. Gjeterne hadde dårlige klær, og var utsatte for sykdommer: "min lange Erfaring har overbevist mig om, at dette Arbeide, der paalægges disse unge Mennesker, ofte medfører dels acute og dels chroniske Sygdomme, der for lang tid, Stundom for stedse, nedbryder deres Helbred." Han mente det burde komme lovbestemmelser som begrenset gjetinga til maksimum åtte til ti timer daglig i tillegg til pålegg om tilstrekkelig påkledning. Han mente også at "Til Gjætere annenfalls i Fjeldet bør ikke anvendes Pigebørn."[8] Denne rapporten gjelder ikke direkte Namdalseid, men illustrerer iallfall hvordan en lege i amtet så på dette arbeidet.

I jordbruket ble barnearbeid imidlertid sett på som noe positivt i seg selv, og det var derfor vanskelig å få gjennomslag for disse tankene. Det sier også noe at da det for første gang kom begrensninger i barnearbeidet, ved fabrikktilsynsloven av 1892, gjaldt det bare for industrien. Det kom ikke noen lovbestemmelser om lønnet barnearbeid i jordbruket hverken da eller siden.[9]



[2]NOS III 236, tabell 7 og 9, her etter Ingeborg Fløystad 1982, Gjetarinnsats og gjetarkår. Artikkel i Heimen 4/1992 s.266

[3]Samtale med Birger Brørs 21/2-95

[4]Ivar Næs 1965,Om levekår og arbeid på Namdalseid i 1850-70-åra. Artikkel i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag 1965, s.62

[5]Trøndelag i nær fortid s.90

[6]Samtale med Margit Silset 21/2-95

[7]Dagfinn Slettan 1993, Barna og hamskiftet. Artikkel i Heimen 4/1993

[8] Fra Stortingsforhandlingene 1883, Odt.prop.15. Her referert fra Dagfinn Slettan 1993, , Barna og hamskiftet. Artikkel i Heimen 4/1993 s.267

[9]Ingeborg Fløystad 1979, - vi lærte tidlig å arbeide. Artikkel i Forskningsnytt nr 4/1979, s.28

  forrige < > neste

BILDEINDEX, ARBEID
Her finner du en oversikt over alle bildene knyttet til kategorien «Arbeid».

Få oversikt over alle bildene på kvinnespor.

Rømt gris fristes med godsaker, Kolstad 1941 Høykjøring med kjøreokse i Hjertvika i 1930-åra Gjetere på Mølnåfjellet ca 1920. Harald Einli, Ivar Mølnå, Ottar og Anna Heggdal Olaug Heggdal, Johan Sæther og Karen Sve på Heggdalslia
Arbeidere ved Aasnæs Glasverk 1875 Høykjøring, Tøtdal Skuronn hos Harald Elden på Øver-Elda Astrid Aas f 1928 g Skevik og dattera Marit gir hønene mat.
Nella Solum melker kua ute på Hanemohaugen i 1939. Potetopptaking på Nordgården, Tøtdal hos Helge Mork Potetplukking på Setter 135-1 ca 1941.  Heimtur fra sommerfjøset, Kirsten Aas m fl på.
Hjørdis og Ivar Berre  m fl med trillebår og hest. Slåttonn på Bøgset ca 1927 med Leif Bøgset. Slåttonn på Bøgset 144-2 med store og små. Magne Elden og to gutter i nepeåkeren på Kolstad