Startsiden Barndom Ungdom Voksen Alderdom Bilder Artikler Nyhetsarkiv Kunnskapsløftet Om Namdalseid Om Kvinnespor Kontakt
Du er her: Startsiden > Voksen > Krig

VOKSEN, KRIG (25-67 år)

Flyangrepet på Namdalseid tirsdag 30.april 1940

Redigert av Siv Randi Kolstad

(Fra Årsskrift 1997 for Beitstaden Historielag, fra side 4, gjengitt med tillatelse fra Beitstaden Historielag)

Solveig Bosnes Wengstad, f. 1925 og datter av meieribestyrer Julius Bosnes. Familien bodde i meieriet. Her forteller hun hvordan hun opplevde bombinga i 1940:

Tirsdag 30.april 1940 er nok en dag jeg vil minnes så lenge jeg lever. Det var da tyskerne slapp sine ødeleggelsesvåpen over Namdalseid sentrum. I alt 30-40 bomber ble det sagt. Namsos og Steinkjer ble bombet henholdsvis 20. og 21. april. Da syntes far at vi fikk krigen så nært innpå oss, at han besluttet å stanse driften av meieriet og permittere betjeningen.

På denne tiden befant det seg mange engelske soldater i ungdomshuset. De hadde stort lager av hermetikk og annet utstyr i uthuset på meieriet. Natt til 28.april tømte de lageret og forsvant uten å gi oss noen beskjed. Vi undret oss over hvorfor de reiste så plutselig – skulle det bety at tyskerne var i anmarsj? Mange rykter svirret, men ingen visste noe sikkert.

Det var mye snø denne vinteren, så jeg fant ut at jeg ville tråkke sti opp til skogen i fall det skulle bli aktuelt med en hurtig flukt. Da vi satt og spiste middag søndag den 28. ble det en fryktelig flydur. Det hørtes ut som om flyene skulle komme gjennom taket. I ettertid forsto vi da at tyskerne forberedte tokten (bombinga) og drev og fotograferte. Vi levde i spenning de neste dagene.

Tirsdag 30.april skulle mor og jeg vaske klær. Det skjedde i fyrhuset. Min søster skulle lage middag. Far og min bror, som akkurat da var heime, vasket ost i kjelleren. Plutselig ble det et fryktelig smell. Vi svatt til og løp til utgangsdøra for å se ut. Der møtte det oss et fryktelig syn. Uthuset hadde ramlet sammen som et korthus. Det var den første bomba som ble sluppet, og den traff Holiflata. Dette viste seg å være ei sprengbombe. Hadde den truffet meieriet, ville nok alt blitt jevnet med jorda. Far kom springende og ropte at vi måtte komme oss ned i kjelleren alle sammen. Min søster rakk så vidt å komme seg ned fra 2. etasje før neste bombe falt. Det var nok ei brannbombe. Den falt akkurat ned der hvor mor og jeg hadde stått. Vinduer og dører ble sprengt i stykker, og det ble stummende mørkt. Far ropte at vi måtte komme oss ut herfra, ellers ble vi levende begravd. Vi ålte oss ut gjennom et kjellervindu og sprang opp mot skogen. Da kom det til nytte at jeg hadde tråkket opp sti. Min søster og jeg kom oss fort dit, men kunne ikke forstå hvor det ble av de andre? Det skulle bli lenge før vi så dem igjen.

Min mor klarte ikke å komme seg ut av vinduet, og da ble far og min bror igjen hos henne. De hadde prøvd å ta seg opp til 2. etasje for å prøve å redde noen eiendeler, men brannen var så eksplosiv at det var lite og intet de fikk med seg.

Min søster og jeg ravet rundt i djupsnøen, redde og fortvilte, og klamret oss tilnoen trestammer da vi hørte flydur på nytt. Det var nok tyskerne som kom tilbake for å se om de hadde gjort godt arbeid. Da hørte vi knitring og så at tretoppene ble smadret. ”De skyter etter oss”, ropte jeg. Var det mulig? Om litt hørte vi bildur, og vi sprang ned til veien. Da kom en lastebil til syne. Vi viftet og ropte og fikk stanset bilen. Det viste seg å være 2 fylkesbilsjåfører som skulle til Namsos. Vi var glade for å få sitte på, og kjørte avgårde i full fart.

Men kjøreturen tok brått slutt, for da vi kom til Berreveien hørtes flydur på nytt og vi måtte raskt søke ly. Vi var heldige og fant ei berghylle som vi gjemte oss under. Flyene kretset like over hodet på oss, og jeg var stiv av skrekk. Jeg er overbevist om at sjåføren ble både øm og blå etter mitt faste grep. Da det ble stille igjen, krøp vi fram fra skjulestedet og begav oss oppover til Berre. Der fikk vi komme i hus på kåret til Oddleiv Berre.

Vi var svært engstelige for vår bror og våre foreldre. Langt om lenge kom Olav Havik gående, husker jeg, og vi spurte om han hadde sett noe til dem og hvordan det hadde gått med meieriet. Han visste ingenting om noen, men kunne fortelle at meieriet var nedbrent. Vi ante det verste. Det kom etter hvert mye folk fra Sentrum som søkte ly på Berre, men ingen kunne gi oss noe trøst.

Endelig, seint på kvelden, kom mor og far gående, og vi ble jublende glade. De kom bærende med et stort knytte mellom seg. Det viste seg å være et laken som rommet de få eiendelene som de hadde klart å redde.

Etter en stund kom også min bror. Han hadde strevd med å ta hånd om husdyra våre. I uthuset hadde vi 6 grisunger og 5 høner som viste seg å være i live. Han hadde stappet hønene i en sekk og stuet både dem og grisungene bak i bilen. Så hadde han kjørt til Arne Buvarp og spurt om husrom for dyra, og det avr greit. Det hører med til historien at de to hønene som var nederst i sekken var døde ved framkomsten. Bilen hadde min bror parkert inne i en grusgruve, og dagen etter ble den stjålet av tyskerne.

Men da vi var samlet i kårstua på Berre denne kvelden, ble gården inspisert av tyskerne. To høye befal begynte å rote i våre eiendeler. De ble svært interessert i et orienteringskart over fjella på Namdalseid. Dette tilhørte min bror. De brettet det ut på bordet og pekte og gestikulerte. Det var tydelig at de ville ta det.

Da reagerte min mor. Her satt vi ribbet til skinnet. Hadde mistet både heim og eiendeler, og så ville de som var skyld i det hele stjele fra oss det vi hadde reddet. Hun understreket sin harme og hat ved å løfte knyttneven mot en av dem, og det kom en strøm av skjellsord på ”trøndersk”. Ordene forstod nok ikke tyskeren, men kroppsspråket ble nok oppfattet riktig. Han brettet kartet pent sammen, hilste til lua og forsvant.

Far fikk leie et rom i kjelleren på samvirkelaget, og fikk satt igang mottak av gårdssmør ganske fort. Planene om gjenoppbygging av meieriet ble også raskt satt i sving. Husker far syklet både til Namsos og Steinkjer for å rådføre seg med arkitekt, tinge arbeidsfolk samt forsøke å skaffe til veie byggematerialer og annet nødvendig utstyr. Ingen lett oppgave i disse tider, men allerede høsten 1940 ble det feiret ”mønsåskainn” på meieriet, og i april 1941 kunne produksjon av ost og smør settes i gang igjen.

Innledningsvis sa jeg at 30.april 1940 er en dag jeg vil huske for alltid. Denne redselsfulle hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på meg som da var 14 år. i lang tid etterpå fikk jeg nifse assosiasjoner når jeg hørte flydur. Jeg hadde vel fått det som kalles bombesjokk.

................

Aase Roel Holien var 21 år, ansatt på Samvirkelaget og forteller dette om den samme hendelsen:

Det startet kvelden før. Vi fikk ordre av bestyreren Berra at neste dag skulle vi stille i sportsklær. Nikkers og beksømsko. Vi skulle være budd på at vi kanskje måtte til skogs. Jeg pakket ryggsekken med sokkebytt og en pakke med flatbrød og noen verdisaker, mellom anna dåpsattest og vitnemål fra folkehøgskolen.

I middagstida ble det plutselig flydur og dunder og smell. Vi ble skremt og sprang ned i kjelleren, men fant ut at det var dumt hvis bygningen ble truffet av bomber og raste sammen. Vi gikk til kjølerommet ved pakkebua, men fant ut at det var heller ikke lurt. Så sprang vi til bakeriet. Og der var det et syn! På grunn av ristinga fra eksplosjonene hadde brødene falt ned og lå i dunger på gulvet. Vi forsto at vi måtte ut.

Utenfor kom noen leiende med Rikard Vannebo som blødde kraftig fra høyre arm. Tidligere hadde han ødelagt venster handa i ei høvelmaskin, og nå sto trevarefabrikken i lys lue. Han var i sjokk og spurte om noen ville skyte han. Vedskjulet på Samvirkelaget var også truffet og tok fyr, men brannen ble senere slukket. I skogen ved sentralen var det sprengstofflager så dit kunne vi ikke gå. Vi måtte over vegen ned til elva. På veg dit kom jeg på at jeg hadde glemt sekken. Så jeg snudde og sprang opp på hybelen hos Mina og Normann Moen som hadde et hus like sør for Samvirkelaget. Der fikk jeg tak i sekken og sprang nedover forbi posthuset. Meieriet sto i brann. Da kom flyene tilbak og skjøt etter oss. Jeg la meg framover med sekken over hodet skkurat som strutsen som gjemmer hodet i sanden. Jeg trodde min siste time var kommet, men jeg kom meg videre på et vis.

Ved Tinglumselva møtte jeg Barius og Ingrid Ressem. Kjerrskogen var ikke mye å gjemme seg i. Jeg hørte en rar lyd og spurte om det var fugler. ”Nei, det er blistringa tå kulån du hørre”, sa Barius. Flyene strøk lavt over sentrum flere ganger. Til slutt havna vi oppi Tinglumsfjellet.

Hver måtte tenke på seg og hadde nok med det. Men jeg fikk høre at Mina Moen var inne på kontoret på Samvirkelaget og henta Normann. Tok han på ryggen og fikk han ut. Jarle Hagen og Martin Fossli var på lageret bakom ”Stiftsgården” da de første bombene falt. ”Dæm slæppe ut nå som sjer ut som ægg”, sa Martin. ”Da må vi pass oss”, sa Jarle og med det samme kom det en splint og snertet tinningen hans så han måtte plastres.

Om kvelden begynte evakuering av Samvirkelaget, først og fremst matvarer. Det ble oppretta et utsalg hos Magne Hellesø og et hos Peder Kaldal og der skulle jeg være butikkdame.

Jeg overnatta hos Per Roel og for til Kaldal neste morgen. Jeg ble frarådd å fare etter vegen, så jeg rente på ski om Tingtum, Hundset og Brørs til Kaldal. Den vegen for jeg hver dag så lenge det var utsalg der.

...............

Olav Sæther f.1924 bodde sammen med familien like ved Samvirkelaget og trevarefabrikken.

Vi hadde evakuert til Hundset tidligere, men flytta heim i helga da engelskmennene for sin veg. Om tirsdagen smalt det. På Holiflata (mellom ”Stiftsgården” og meieriet) var det kjørt opp en stor fraudunge. Den vart det fulltreffer på så det vart spredd frau over hele sentrum. Jeg så på da bomba traff verkstedet (trevarefabrikken til Rikard Vanebo). Det var en sprengbombe og hele bygningen ble kløyvd i to. Så begynte det å brenne. Ei bombe falt ned ved ungdomshuset. Et sommerfjøs i nærheten ble spredt ut over hele området. Skottet på Samvirkelaget fikk skader og splinter gikk gjennom veggen i telefonsentralen. Ei bombe traff planteskolen til herredsskogmester Devik. Nord for sentrum falt det to bomber, ei på hver side av fjøset hans Ola Ås. Fjøset var dårlig og han Ola sa: ”Først kom det ei bomb og fjøset begynt å hall over, men så kom det ei på anner sida å retta opp det igjen.”

Etterpå kom flyene tilbake og skjøt med mitraljøser. Rikard Vanebo ble truffet i arma og en hest gikk i veg, men det er et under at det ikke gikk menneskeliv tapt. Det var mye folk i sentrum for det var dokterdag og bankdag. Doktor Amundsen sa han hadde vært med på bombinga av Namsos og Steinkjer, men der var det ikke så mye folk i gatene som her, for der var det evakuert. Det var en som het Toralf Skorstad som sprang nedi strøket her og slapp løs hestene som sto bundet mens bombene falt, og hestene for i alle retninger med doningene etter. Mina Moen var innpå kontoret på Samvirkelaget og henta Normann, mannen sin. Han var kontorist der og ufør. Hun fikk han med seg ut og oppi en bekkvogn.

Vi pakka ihop pikkpakket og gikk til Hundset. Men da var bombinga allerede over. Da vi kom ned til Tinglumssaga og passerte sommerfjøset hans Toralf så vi at doktor Amundsen og fru Jølle, som var sjukepleier, holdt på å lappe ihop Rikhard Vanebo der inne.

  forrige < > neste

BILDEINDEX, KRIG
Her finner du en oversikt over alle bildene knyttet til kategorien «Krig».

Få oversikt over alle bildene på kvinnespor.

Namdalseid meieri under nybygginga etter bombinga i 1940 Frigjøringsdagen 8. mai 1945, feiring på Øver-Elda Feiring av freden 8. mai 1945 på Hundset Kong Håkon ved Bjørgan skole i 1946
Besøk av Kong Haakon 7 i 1946 Slåttonn på Statland under siste krig Langvassheimen 1942. Besøk av musikklag og sangkor